Aida Camp

Aida flyktningeleir, med sine om lag 4500 innbyggere, ble opprettet i 1950 i utkanten av Bethlehem. Etter å ha passert Bethlehems fineste hotell, Intercontinental Jacir Palace, blir man møtt av graffitti som ønsker velkommen til leiren. For de graffittiinteresserte er det mye fint å se i området, blandt annet en lang mur med malerier fra landsbyene innbyggerne i leiren i sin tid flyktet fra, og som mange av dem drømmer om en dag å returnere til. På selve separasjonsmuren har kunstnerne også slått seg løs, men det er malingflekkene på det ene tårnet som for meg står  som det sterkeste bildet på livet i Aida Camp. 

Leiren har en historie med sterk tilstedeværelse av det israelske militæret. Før muren ble bygget var det konstant militær tilstedeværelse ved leiren. Rich, en engelskmann som jobber frivillig med fotografiundervisning i leiren forteller at soldatene regelmessig skjøt nedover den ene gaten i leiren, uten mål og mening. Flyktningeleirene i Bethlehem har tradisjonelt blitt brukt av den israelske hæren som treningsarealer, blandt annet til å trene på å arrestere folk i sine egne hjem. Da muren ble bygd, tenkte nok mange at tilstedeværelsen av militæret ville minke. De tok feil, dessverre. Leiren er i dag nærmest omringet av fire vakttårn. Fra disse tårnene kan soldatene se alt som foregår i leiren, de kan til og med se inn i leilighetene. Leiren føles på mange måter som et fengsel, hvor man til enhver tid føler at man blir overvåket fra tårnene, som man kan se nesten uansett hvor man oppholder seg. Når vi hører historien om en gutt som ble skutt i sin egen leilighet fra tårnene, skjønner vi at de som bor her lever med konstant frykt og usikkerhet. De overnevnte malingflekkene er rester fra maling ungdommene fylte i ballonger som de kastet mot vinduene på det ene tårnet i håp om å hindre utsyn. Det klarte de ikke. UNWRA-skolen i leiren har dekket til vinduene fordi barna ikke turte gå på skolen, da de kunne se tårnene fra klasserommet. Skoleporten er full av kulehull. 

Hver torsdag har vi en engelskgruppe på Lajee Center med seks av ungdommene som bor her. Dette er en stor utfordring for oss som ikke har noen form for pedagogisk bakgrunn, men det er godt å se at barn er barn, uavhengig av situasjonen de lever under. Aida er et av mine favorittområder i Bethlehem. Man merker at det er et sterkt samhold her, og alle hilser når man går gjennom de smale gatene.

Um Salamone

I den lille landsbyen Um Salamone arrangeres det hver fredag demonstrasjon mot bygging av muren og konfiskering av landsbyens landområder. Dette har landsbyboerne gjort siden november 2006, og hver uke har demonstrasjonen gått fredelig for seg. Forrige uke var demonstrasjonen større enn vanlig, da det var mobilisert flere israelere og internasjonale enn vanlig. I tillegg til oss var også ISM tilstede, samt flere aktivister fra Anarchists Against the Wall. Som vanlig gikk demonstrasjonen rolig for seg, og etter en times tid var alle på vei hvert til sitt, både demonstranter og soldater. 

Fra demonstrasjon, 13. februar

Den natten får Mahmoud og Mohammed, arrangørene av disse demonstrasjonene, besøk av militæret. Over ti soldater kommer inn i huset til Mohammed og tvinger hele familien ut. Det er midnatt. De ransaker huset og avhører Mohammed og hans mor. De får klar beskjed om å slutte å invitere internasjonale til landsbyen og at om Mohammed er med på, eller organiserer flere demonstrasjoner kan han vente seg et mindre hyggelig besøk i nær framtid. De forteller han at han kan forbrede seg på å si ha det til kona si. De truer også barna hans mot å delta på flere demonstrasjoner. Ingen av barna er i tenårene enda. Klokken to om natten forlater de huset og banker på hos Mahmoud. Der er det samme prosedyre. Mahmoud får beskjed om at han kan vente seg 6 måneder fengsel om han fortsetter å arrangere demonstrasjoner i Um Salamone. Klokken 4 forlater de huset til Mahmoud. Alt innholdet i alle skap i begge hus ligger på gulvet, bilder fra tidligere demonstrasjoner blir destruert og all e-postkorrespondanse er blitt konfiskert. Møbler er blitt ødelagt.

Utenfor huset til Mohammed. Mohammeds barn, mor og bror.

I dag skulle det etter planen være enda en demonstrasjon i Um Salamone, men på grunn av det kalde været var den avlyst. Dette irriterte Mahmoud og Mohammed, og sammen med dem dro vi for å ha en liten demonstrasjon likevel. Vi var seks stykker som møtte femten soldater, en helt absurd situasjon. Mellom oss piggtråden som hver fredag skiller demonstrater og soldater. Det er virkelig inspirerende å møte mennesker som Mahmoud og Mohammed. Det er ikke bare det de gjør, men måten de gjør det på, med et humør som for meg virker nesten uforklarlig.

"Demonstrasjon" 20. februar

Mohammed sin familie har forøvrig hatt lignende besøk av militæret to ganger tidligere på grunn av demonstrasjonene i Um Salamone.

Mahmoud fra Husan

Vi besøkte Zoul-familien i Husan forrige uke. Deres 17 år gamle sønn, Mahmoud, ble arrestert av den israelske hæren 20. januar anklaget for å ha kastet stein på den israelske veien som går gjennom Husan. 7 soldater kommer inn i familiens hus og banker opp Mahmoud. Volden opphører etter at soldatene har kastet en tung sofa på Mahmoud, brukket nesen hans og hans høyre ben. Da moren prøvde å beskytte sønnen sin, fikk hun også juling. Soldatene tror Mahmoud kan være død, og nekter derfor den palestinske ambulansen tilgang til huset. Istedet blir ytterligere 30 soldater tilkalt og de frakter Mahmoud til israelsk sykehus i en militærjeep. Mahmoud sitter fortsatt i fengsel. Moren har fått besøke han en gang. Han sitter i et militært fengsel, noe som i praksis betyr at han sitter i et telt sammen med 25 andre menn og barn helt ned i 13-årsalderen. Mahmouds rettsak er satt til 23. februar.

Kart fra Husan

Kartet over Husan fungerte ikke helt optimalt. Bedre versjon kan sees her.

Den gule streken er den nye muren som Israel planlegger å bygge i mars.

Husan

Hver landsby i Bethlehemområdet har sin egen historie. Landsbyenes nyere historie er preget av okkupasjon og kolonisering og hver landsby kan sees på som en fokusert framstilling av den større problemstillingen som gjelder for hele Palestina. Tap av jordbruksarealer og dermed levebrød, vannmangel, sterk militær tilstedeværelse og stadig mindre bevegelsesfrihet er regelen, ikke unntakene her. 

Husan er et godt eksempel på en landsby som lider under okkupasjonen. Store deler av jorda som tilhører landsbyen er brukt til å bygge den bylignende jødiske bosetningen Betar Illit, hjem for 30000 ortodokse jøder. Israel planlegger å bygge en 1,7 kilometer lang mur for å beskytte bosetningen. Muren vil gjøre det svært vanskelig for bøndene i Husan å nå de jordene de har igjen. Byggestart for muren er satt til mars 2009, altså om to uker. Militæret er stadig på besøk i landsbyen. Ved en anledning var det over 950 soldater i den lille landsbyen. Begrunnelsen fra militæret sin side var at de brukte landsbyen for å trene nye soldater. I løpet av de to ukene jeg har vært i Bethlehem har det vært flere tilfeller av portforbud i Husan. 

Sammen med en gruppe fra JAI var vi i Husan forrige uke og plantet 160 oliventrær. Siden olivenlunden ligger helt inntil Betar Illit og militærbasen som beskytter bosetningen trengte bonden som eide jorda internasjonal tilstedeværelse for å få plantet trærne sine i fred.

Tilbake i An Nu´man

I dag tok vi turen til An Nu´man igjen for å se om vi klarte å komme oss inn i landsbyen nok en gang. Å komme gjennom kontrollposten gikk fint, og denne gangen hadde vi til og med klart å avtale med den eneste engelskkyndige i landsbyen at vi skulle møte henne. Det er rolig i Nu´man om dagen. Barna blir ikke trakassert i kontrollposten og militæret viser seg ikke i landsbyen. Men det er ingen tvil om at Israel helst ser at beboerne i Nu´man finner seg et nytt sted å bo. Da vi skulle forlate landsbyen, viste det seg at vår tilstedeværelse heller ikke var veldig populær. Da vi kom gjennom kontrollposten ropte soldatene etter oss fra vakttårnet og ba oss snakke med en sikkerhetsvakt. Han tok passene våre og vi fikk pent følge med til en annen kontrollpost der grensepolitiet ventet. De var veldig interessert i hva vi gjorde i Nu´man. Vi forklarte som sant var at vi var i Nu´man hver uke. Etter mye om og men og en telefonsamtale med en jeg regner med var en offiser, fikk vi gå. Jeg spurte hva problemet var, men det var visstnok ikke noe problem. Vi får se neste uke.

Forlovet!

Nei, jeg har ikke forlovet meg. Jeg har heller ikke blitt tilbudt kameler eller esler i bytte mot evig troskap. På fredag var jeg i et møte med Zoughbi Zoughbi, direktør for et senter som driver med konfliktløsning blandt palestinere her i Bethlehem. Han lurte på om vi var interessert i å lære litt om palestinsk kultur. Vi var jo det, og plutselig var vi invitert i hans nieses forlovelsesfest. Ingen av oss hadde noengang vært på et slikt arrangement før og vi var litt bekymret for at det skulle være en intim familiebegivenhet. Det viste seg å være bekymringer vi kunne spart oss for. Om lag 600 andre festglade mennesker hadde tatt turen for å feire det lykkelige paret. Paret ble introdusert med stor dramatikk og siden velsignet av det greskortodokse presteskapet. Alle fikk et stykke kake og brus og plutselig gikk alle hjem. Festen varte halvannen time og vi var hjemme i svært kristelig tid. Jeg møtte Zoughbi igjen i dag og han beklaget seg så mye for at det ikke hadde vært større fest. Noen i familien hadde visst dødd for ikke så lenge siden og det hadde vært ufint å feste altfor hardt i sørgeperioden. Han forsikret oss om at han skulle holde øynene åpne for andre fester vi kunne komme på for å få en større opplevelse og at det skulle bli voksenbrus og hurramegrundt neste gang. Det gleder jeg meg til. 

Forlovelsesfest, Zoughbi i forgrunnen