Aida Camp

Aida flyktningeleir, med sine om lag 4500 innbyggere, ble opprettet i 1950 i utkanten av Bethlehem. Etter å ha passert Bethlehems fineste hotell, Intercontinental Jacir Palace, blir man møtt av graffitti som ønsker velkommen til leiren. For de graffittiinteresserte er det mye fint å se i området, blandt annet en lang mur med malerier fra landsbyene innbyggerne i leiren i sin tid flyktet fra, og som mange av dem drømmer om en dag å returnere til. På selve separasjonsmuren har kunstnerne også slått seg løs, men det er malingflekkene på det ene tårnet som for meg står  som det sterkeste bildet på livet i Aida Camp. 

Leiren har en historie med sterk tilstedeværelse av det israelske militæret. Før muren ble bygget var det konstant militær tilstedeværelse ved leiren. Rich, en engelskmann som jobber frivillig med fotografiundervisning i leiren forteller at soldatene regelmessig skjøt nedover den ene gaten i leiren, uten mål og mening. Flyktningeleirene i Bethlehem har tradisjonelt blitt brukt av den israelske hæren som treningsarealer, blandt annet til å trene på å arrestere folk i sine egne hjem. Da muren ble bygd, tenkte nok mange at tilstedeværelsen av militæret ville minke. De tok feil, dessverre. Leiren er i dag nærmest omringet av fire vakttårn. Fra disse tårnene kan soldatene se alt som foregår i leiren, de kan til og med se inn i leilighetene. Leiren føles på mange måter som et fengsel, hvor man til enhver tid føler at man blir overvåket fra tårnene, som man kan se nesten uansett hvor man oppholder seg. Når vi hører historien om en gutt som ble skutt i sin egen leilighet fra tårnene, skjønner vi at de som bor her lever med konstant frykt og usikkerhet. De overnevnte malingflekkene er rester fra maling ungdommene fylte i ballonger som de kastet mot vinduene på det ene tårnet i håp om å hindre utsyn. Det klarte de ikke. UNWRA-skolen i leiren har dekket til vinduene fordi barna ikke turte gå på skolen, da de kunne se tårnene fra klasserommet. Skoleporten er full av kulehull. 

Hver torsdag har vi en engelskgruppe på Lajee Center med seks av ungdommene som bor her. Dette er en stor utfordring for oss som ikke har noen form for pedagogisk bakgrunn, men det er godt å se at barn er barn, uavhengig av situasjonen de lever under. Aida er et av mine favorittområder i Bethlehem. Man merker at det er et sterkt samhold her, og alle hilser når man går gjennom de smale gatene.

Um Salamone

I den lille landsbyen Um Salamone arrangeres det hver fredag demonstrasjon mot bygging av muren og konfiskering av landsbyens landområder. Dette har landsbyboerne gjort siden november 2006, og hver uke har demonstrasjonen gått fredelig for seg. Forrige uke var demonstrasjonen større enn vanlig, da det var mobilisert flere israelere og internasjonale enn vanlig. I tillegg til oss var også ISM tilstede, samt flere aktivister fra Anarchists Against the Wall. Som vanlig gikk demonstrasjonen rolig for seg, og etter en times tid var alle på vei hvert til sitt, både demonstranter og soldater. 

Fra demonstrasjon, 13. februar

Den natten får Mahmoud og Mohammed, arrangørene av disse demonstrasjonene, besøk av militæret. Over ti soldater kommer inn i huset til Mohammed og tvinger hele familien ut. Det er midnatt. De ransaker huset og avhører Mohammed og hans mor. De får klar beskjed om å slutte å invitere internasjonale til landsbyen og at om Mohammed er med på, eller organiserer flere demonstrasjoner kan han vente seg et mindre hyggelig besøk i nær framtid. De forteller han at han kan forbrede seg på å si ha det til kona si. De truer også barna hans mot å delta på flere demonstrasjoner. Ingen av barna er i tenårene enda. Klokken to om natten forlater de huset og banker på hos Mahmoud. Der er det samme prosedyre. Mahmoud får beskjed om at han kan vente seg 6 måneder fengsel om han fortsetter å arrangere demonstrasjoner i Um Salamone. Klokken 4 forlater de huset til Mahmoud. Alt innholdet i alle skap i begge hus ligger på gulvet, bilder fra tidligere demonstrasjoner blir destruert og all e-postkorrespondanse er blitt konfiskert. Møbler er blitt ødelagt.

Utenfor huset til Mohammed. Mohammeds barn, mor og bror.

I dag skulle det etter planen være enda en demonstrasjon i Um Salamone, men på grunn av det kalde været var den avlyst. Dette irriterte Mahmoud og Mohammed, og sammen med dem dro vi for å ha en liten demonstrasjon likevel. Vi var seks stykker som møtte femten soldater, en helt absurd situasjon. Mellom oss piggtråden som hver fredag skiller demonstrater og soldater. Det er virkelig inspirerende å møte mennesker som Mahmoud og Mohammed. Det er ikke bare det de gjør, men måten de gjør det på, med et humør som for meg virker nesten uforklarlig.

"Demonstrasjon" 20. februar

Mohammed sin familie har forøvrig hatt lignende besøk av militæret to ganger tidligere på grunn av demonstrasjonene i Um Salamone.

Mahmoud fra Husan

Vi besøkte Zoul-familien i Husan forrige uke. Deres 17 år gamle sønn, Mahmoud, ble arrestert av den israelske hæren 20. januar anklaget for å ha kastet stein på den israelske veien som går gjennom Husan. 7 soldater kommer inn i familiens hus og banker opp Mahmoud. Volden opphører etter at soldatene har kastet en tung sofa på Mahmoud, brukket nesen hans og hans høyre ben. Da moren prøvde å beskytte sønnen sin, fikk hun også juling. Soldatene tror Mahmoud kan være død, og nekter derfor den palestinske ambulansen tilgang til huset. Istedet blir ytterligere 30 soldater tilkalt og de frakter Mahmoud til israelsk sykehus i en militærjeep. Mahmoud sitter fortsatt i fengsel. Moren har fått besøke han en gang. Han sitter i et militært fengsel, noe som i praksis betyr at han sitter i et telt sammen med 25 andre menn og barn helt ned i 13-årsalderen. Mahmouds rettsak er satt til 23. februar.

Kart fra Husan

Kartet over Husan fungerte ikke helt optimalt. Bedre versjon kan sees her.

Den gule streken er den nye muren som Israel planlegger å bygge i mars.

Husan

Hver landsby i Bethlehemområdet har sin egen historie. Landsbyenes nyere historie er preget av okkupasjon og kolonisering og hver landsby kan sees på som en fokusert framstilling av den større problemstillingen som gjelder for hele Palestina. Tap av jordbruksarealer og dermed levebrød, vannmangel, sterk militær tilstedeværelse og stadig mindre bevegelsesfrihet er regelen, ikke unntakene her. 

Husan er et godt eksempel på en landsby som lider under okkupasjonen. Store deler av jorda som tilhører landsbyen er brukt til å bygge den bylignende jødiske bosetningen Betar Illit, hjem for 30000 ortodokse jøder. Israel planlegger å bygge en 1,7 kilometer lang mur for å beskytte bosetningen. Muren vil gjøre det svært vanskelig for bøndene i Husan å nå de jordene de har igjen. Byggestart for muren er satt til mars 2009, altså om to uker. Militæret er stadig på besøk i landsbyen. Ved en anledning var det over 950 soldater i den lille landsbyen. Begrunnelsen fra militæret sin side var at de brukte landsbyen for å trene nye soldater. I løpet av de to ukene jeg har vært i Bethlehem har det vært flere tilfeller av portforbud i Husan. 

Sammen med en gruppe fra JAI var vi i Husan forrige uke og plantet 160 oliventrær. Siden olivenlunden ligger helt inntil Betar Illit og militærbasen som beskytter bosetningen trengte bonden som eide jorda internasjonal tilstedeværelse for å få plantet trærne sine i fred.

Tilbake i An Nu´man

I dag tok vi turen til An Nu´man igjen for å se om vi klarte å komme oss inn i landsbyen nok en gang. Å komme gjennom kontrollposten gikk fint, og denne gangen hadde vi til og med klart å avtale med den eneste engelskkyndige i landsbyen at vi skulle møte henne. Det er rolig i Nu´man om dagen. Barna blir ikke trakassert i kontrollposten og militæret viser seg ikke i landsbyen. Men det er ingen tvil om at Israel helst ser at beboerne i Nu´man finner seg et nytt sted å bo. Da vi skulle forlate landsbyen, viste det seg at vår tilstedeværelse heller ikke var veldig populær. Da vi kom gjennom kontrollposten ropte soldatene etter oss fra vakttårnet og ba oss snakke med en sikkerhetsvakt. Han tok passene våre og vi fikk pent følge med til en annen kontrollpost der grensepolitiet ventet. De var veldig interessert i hva vi gjorde i Nu´man. Vi forklarte som sant var at vi var i Nu´man hver uke. Etter mye om og men og en telefonsamtale med en jeg regner med var en offiser, fikk vi gå. Jeg spurte hva problemet var, men det var visstnok ikke noe problem. Vi får se neste uke.

Forlovet!

Nei, jeg har ikke forlovet meg. Jeg har heller ikke blitt tilbudt kameler eller esler i bytte mot evig troskap. På fredag var jeg i et møte med Zoughbi Zoughbi, direktør for et senter som driver med konfliktløsning blandt palestinere her i Bethlehem. Han lurte på om vi var interessert i å lære litt om palestinsk kultur. Vi var jo det, og plutselig var vi invitert i hans nieses forlovelsesfest. Ingen av oss hadde noengang vært på et slikt arrangement før og vi var litt bekymret for at det skulle være en intim familiebegivenhet. Det viste seg å være bekymringer vi kunne spart oss for. Om lag 600 andre festglade mennesker hadde tatt turen for å feire det lykkelige paret. Paret ble introdusert med stor dramatikk og siden velsignet av det greskortodokse presteskapet. Alle fikk et stykke kake og brus og plutselig gikk alle hjem. Festen varte halvannen time og vi var hjemme i svært kristelig tid. Jeg møtte Zoughbi igjen i dag og han beklaget seg så mye for at det ikke hadde vært større fest. Noen i familien hadde visst dødd for ikke så lenge siden og det hadde vært ufint å feste altfor hardt i sørgeperioden. Han forsikret oss om at han skulle holde øynene åpne for andre fester vi kunne komme på for å få en større opplevelse og at det skulle bli voksenbrus og hurramegrundt neste gang. Det gleder jeg meg til. 

Forlovelsesfest, Zoughbi i forgrunnen

An Nu'man

Nu'man er en liten landsby som ligger øst for Jerusalem. Det bor 200 mennesker i Nu´man. Innbyggerne i Nu´man har fått utstedt Vestbredden-ID av Israel, men landsbyen ligger innenfor 1967-grensen til Jerusalem. Israelske myndigheter har gjentatte ganger nektet å utstede Jerusalem-ID til landsbyboerne og ser istedet på innbyggerne i Nu´man som mennesker som bor ulovlig i Jerusalem. Planer for Har Homa, bosetningen like ved, viser at landsbyen i sin helhet ligger i veien for utvidelsen av Har Homa. Landsbyen er i dag så godt som helt isolert fra omverdenen. Muren separerer dem fra Vestbredden, hvor de har lov til å oppholde seg. På den andre siden ligger Jerusalem, hvor de ikke har lov å oppholde seg. For å gjøre dagligdagse ting som å komme seg på skole, handle eller besøke slekt og venner må innbyggerne i Nu´man gjennom en militær kontrollpost. Trakassering på kontrollposten er vanlig, særlig går dette ut over skolebarna som må gjennom her på vei til og fra skolen og kvinnene i landsbyen. Grensepolitiet kommer gjevnlig inn i landsbyen og plager de som bor der. Denne trakasseringen er et ledd i en politikk som har som mål å få fjernet alle som bor i Nu´man. De er rett og slett i veien for Israelske myndigheters planer for området. 

Jente på vei gjennom kontrollposten

Det er i utgangspunktet bare innbyggerne i landsbyen som har lov til å komme inn i landsbyen, men hver uke drar vi fra Bethlehem til Nu´man for å besøke landsbyen, vise solidaritet og holde oss oppdaterte på situasjonen. I utgangspunktet skal vi følge skolebarna gjennom kontrollposten, men det var visstnok fortsatt ferie da vi besøkte Nu´man i går. For ti dager siden måtte vi vente i over tre kvarter før vi fikk komme inn i landsbyen, men i går var det ingen problemer med å slippe gjennom. Vi ventet innenfor kontrollposten for å se om noen av innbyggerne skulle gjennom, men fikk etter kort tid beskjed fra vakttårnet om at vi ikke var ønsket der lenger. I landsbyen var det dessverre ingen som snakket engelsk i går, noe som gjorde samtalene heller amputerte, men kaffe får man heldigvis overalt, om man snakker arabisk eller ikke.

Nu´man har en egen nettside hvor situasjonen forklares bedre enn det jeg har klart. Den kan du finne her

Bethlehem

Etter ti dager med opplæring i Jerusalem er jeg og resten av bethlehemteamet endelig i gang her i Bethlehem. De første ukene skal hovedsakelig brukes til å bli kjent med området og arbeidsoppgavene våre her. Med meg har jeg et team bestående av Martin, som fyller kvoten for joviale tyskere over 60, Frida, som er den eksotiske unge svensken og Jeanie som foreløpig har overbevist stort på kjøkkenet med sin koreansk-kanadiske fusionstil. Både Martin og Jeanie er prester av yrke. Frida jobber med bistand i Stockholm. Siden vi holder på å bli litt kjent med vårt nye hjem, tenkte jeg at jeg i tiden framover skal skrive innlegg som belyser en bestemt problemstilling som vi jobber med. Først ut er landsbyene i bethlehemområdet. Skal prøve å oppdatere bloggen oftere enn jeg har den siste tiden, inshallah.

Sikkerhet

Det var mange som ytret bekymring i forhold til sikkerhetssituasjonen på Vestbredden før jeg dro nedover. I følge Odd Karsten Tveit er det like stor sannsynlighet for at man skal bli påkjørt på gata i Oslo som at noe alvorlig skal skje i de okkuperte territoriene. Dette er nok en sannhet med modifikasjoner. Sannsynligheten for at noe alvorlig skal skje her nede er nok mye større i nettopp trafikken. Veiene er smale, svingete og terrenget er svært kupert. Vi tar stort sett taxi eller minibusser når vi reiser rundt og sjåførene er definitivt de minst forsiktige jeg har vært borte i. Hornet brukes som et slags "unna vei, her kommer jeg"-signal, både til fotgjengere og andre bilister. Farten holdes stort sett konstant høyere enn komfortsonen. Teamene før oss har i hovedsak benyttet seg av to faste taxisjåfører. Da jeg tok på meg sikkerhetsbeltet første gangen jeg satt på med Gabi, ba han meg å ta det av. Man bruker liksom ikke bibelte i Palestina... Om ikke man kjører på veier kontrollert av Israel. Da kan man jo få bot. Så snart man igjen kjører på palestinsk vei, skal beltet av. Det er flere her nede som har sagt at dette skyldes en form for okkupasjonsdepresjon. Med så store restriksjoner på din personlige frihet, blir det å kjøre som en villmann uten setebelte en form for protest. På veien er man hvertfall fri til å gjøre som man vil.

Ble fortalt i dag at hvis man ser bort fra siste måneden i Gaza, har det visstnok dødd flere Palestinere i trafikken enn på grunn av konflikten siden den siste intifadaen i 2000. Om dette stemmer eller ikke er jeg usikker på, men det vil ikke overraske meg om det er tilfellet.

Checkpoint 300

I morges stod vi opp 0345 for å være på checkpoint 300 før det åpner klokka fem. Checkpoint 300 er kontrollposten som kobler Bethlehem-området med Jerusalem. Mellom 2500 og 3000 palestinske arbeidere skal gjennom kontrollposten hver morgen for å komme seg på jobb. Mange stiller seg i kø så tidlig som klokka tre. Ca. 750 stod i kø da vi ankom kontrollposten kvart på fem. Da vi var ferdige kvart over åtte hadde om lag 2500 kommet seg gjennom på vei til arbeidet. Vi blir sluppet gjennom køen av arbeidere, de fleste kjenner vestene våre og roper ut at vi skal slippes fram. I køen er det mange som sitter på bakken, noen lager bål for å holde varmen og på utsiden av gjerdet går det selgere som tilbyr brød og kaffe. For å komme gjennom kontrollposten må man først vise tillatelsen for å krysse muren før man kan slippe gjennom en svingdør. I dag åpnet inngangen 0455 og en ivrig arbeider ble sendt bakerst i køen. Han hadde bare tillatelse til å oppholde seg vest for muren mellom 0500 og 1900. Kun de med 24-timers tillatelse fikk slippe gjennom før fem. Han brukte 1 time og 20 minutter på å komme tilbake til samme sted. Herlig start på en arbeidsdag. Når man kommer inn i selve terminalen er det en ny kø for å komme seg gjennom en metalldetektor. Her var det lange køer. Terminalen har tre metalldetektorer, men bare to er i bruk. Etter å ha kommet seg gjennom metalldetektoren er det en ny bås hvor man må vise innreisetillatelse, ha et spesielt magnetkort som leses av, samt avlesning av fingeravtrykk. Det har vært mye problemer med avlesningen av fingeravtrykk tidligere, men vi opplevde ingen store problemer med dette i dag. Kontrollposten er bemannet av soldater som sitter i lukkede båser og sikkerhetsvakter som står ved utgangen og overser hele terminalen fra broer som går over de som skal gjennom. Uvant og ubehagelig å bli sett ned på av vakter med geværer. 

Vår jobb på kontrollposten er å registrere hvor mange som kommer gjennom og å gjøre så godt vi kan for at det hvertfall ikke går saktere enn vanlig. I spesielle tilfeller hvor folk ikke kommer gjennom, gjør vi så godt vi kan for å hjelpe. Av og til hjelper det å ringe IDFs Humanitarian Hotline, av og til ikke. Den israelske kvinneorganisasjonen Machsom Watch kan også i noen tilfeller hjelpe de som av en eller annen grunn ikke får slippe gjennom.

Les mer om sjekkpunktene her (artikkel fra Amnesty)

Videotur på Kontrollpost 300 kan sees her

EAPPI på Kontrollposten kan sees her

Orker ikke å skrive mer nå, men vi er på kontrollposten flere ganger i uken, så forvent flere bloggposter om emnet i nær framtid.

Første dag i Bethlehem

Ankom Bethlehem i dag tidlig. Kom gjennom Checkpoint 300 og fram til leiligheten jeg skal bo i de neste 3 månedene. Den holder god standard og vi ble tatt godt i mot av det gamle Bethlehemteamet. I dag har vi gått en tur i Bethlehem sammen med medlemmer av det gamle teamet og møtt noen av de lokale kontaktene her. 

Vi tok også en tur til Tuqu, en av landsbyene sør for Bethlehem hvor vi møtte Elmadan-familien. Familiens eldste sønn var blitt arrestert for tre måneder siden for drapet på en israeler i Gilo-bosetningen som ligger rett nord for Bethlehem. Den offisielle versjonen av hva som skjedde kan leses her. Vi ønsket å høre med familien hva deres situasjon var etter arrestasjonen. Mohammeds fetter fungerte som tolk og moren fortalte om hva hun mener hadde skjedd. I følge henne hadde Mohammed prøvd å finne seg jobb den aktuelle dagen (Mohammed var den eneste i familien med inntekt, i tillegg til at han studerte i Jerusalem og måtte betale for skolegangen der). Mohammed blir stanset av politiet. Etter noe om og men får han beskjed om å forlate Gilo. Politiet ombestemmer seg og ønsker istedet å ransake Mohammed. Mohammed nekter å kle av seg og prøver å løpe unna. Han blir så skutt av politiet mens han løper unna og en eldre mann prøver å stanse flukten hans. I følge familien til Mohammed blir både Mohammed og den eldre mannen skutt av politiet. Mohammed syv ganger. Den eldre mannen dør. I etterkant av episoden ble både søsteren og svogeren til Mohammed arrestert (sluppet løs etter ti timer), huset gjennomsøkt og unge menn og IDF (Israeli Defence Force) braket sammen i Tuqu. Familien er nå redd for at huset deres skal rives. Det er bare søsteren til Mohammed som får lov til å besøke han på sykehuset. Jeg vil tippe hun var 8-9 år. Hun har besøkt han to ganger og blir fulgt av Røde Kors fra Bethlehem. Faren til Mohammed får ikke lov å forlate Tuqu og har fått inndratt arbeidstillatelsen. Familien virket rimelig sliten og desperat og usikre på hvordan de skulle klare seg når deres eneste inntekt har forsvunnet. 

Hvem som forteller sannheten her er umulig for meg å si. Det som er helt sikkert er at det å straffe familien ved å rive hus, inndra arbeidstillatelser og arrestere familiemedlemmer er en forferdelig praksis som ikke øker sikkerheten til israelere. Det skaper mer hat. Det er nok hat her.

En av de andre ledsagerne hadde glemt igjen en pose i Tuqu. Fetteren til Mohammed ringte akkurat og unnskyldte seg for at han ikke hadde funnet ut av dette. Han kom seg nemlig ikke ut av huset, da det var IDF-soldater i gatene i Tuqu. 

Audun

Arabisk

I dag begynte opplæringen her i Jerusalem, med introduksjon av alle ledsagerne, programmet og arabiskkurs for svært nybegynnende. Kan ikke si jeg behersker språket foreløpig, men jeg kan uendelig mye mer nå enn jeg kunne i dag tidlig. Vi har en utrolig sjarmerende og entusiastisk arabisklærer som heter Omar og som sier "wolla" og "insh Allah" så ofte han kan. Vi har også gått en lang tur i gamlebyen med en guide fra EAPPI som viste oss historiske Jerusalem. Gamlebyen i Jerusalem har åtte porter. Jeg syns denne porten er morsom. Det er egentlig ikke så mye mer å si foreløpig, men i morgen setter jeg kursen mot Bethlehem med resten av teamet som skal jobbe der sammen med meg og det er jeg relativt spent på, for å si det mildt. 

Jerusalem

Kom vel frem til Jerusalem i går. Turen gikk knirkefritt og jeg er faktisk nesten litt skuffet over passkontrollen på Ben Gurion International. Var blitt forespeilet at det kunne ta lang tid med avhørslignende tilstander, men å få visum tok to minutter. Andre i ledsagergruppa ble utspurt i over en time. Jeg ser vel akkurat passe uskyldig ut, kanskje.

En av de andre ledsagerne, Line, har tidligere beskrevet Jerusalem som en religiøs fornøyelsespark. Jeg stiller meg bak dette utsagnet. I dag har vi hatt mye tid til å vandre rundt i fornøyelsesparken og foreløpig har det vært en svært, vel, fornøyelig opplevelse.

Da er bloggen oppe og går og jeg skal prøve å skrive så ofte og så kortfattet som mulig.