Sikkerhet

Det var mange som ytret bekymring i forhold til sikkerhetssituasjonen på Vestbredden før jeg dro nedover. I følge Odd Karsten Tveit er det like stor sannsynlighet for at man skal bli påkjørt på gata i Oslo som at noe alvorlig skal skje i de okkuperte territoriene. Dette er nok en sannhet med modifikasjoner. Sannsynligheten for at noe alvorlig skal skje her nede er nok mye større i nettopp trafikken. Veiene er smale, svingete og terrenget er svært kupert. Vi tar stort sett taxi eller minibusser når vi reiser rundt og sjåførene er definitivt de minst forsiktige jeg har vært borte i. Hornet brukes som et slags "unna vei, her kommer jeg"-signal, både til fotgjengere og andre bilister. Farten holdes stort sett konstant høyere enn komfortsonen. Teamene før oss har i hovedsak benyttet seg av to faste taxisjåfører. Da jeg tok på meg sikkerhetsbeltet første gangen jeg satt på med Gabi, ba han meg å ta det av. Man bruker liksom ikke bibelte i Palestina... Om ikke man kjører på veier kontrollert av Israel. Da kan man jo få bot. Så snart man igjen kjører på palestinsk vei, skal beltet av. Det er flere her nede som har sagt at dette skyldes en form for okkupasjonsdepresjon. Med så store restriksjoner på din personlige frihet, blir det å kjøre som en villmann uten setebelte en form for protest. På veien er man hvertfall fri til å gjøre som man vil.

Ble fortalt i dag at hvis man ser bort fra siste måneden i Gaza, har det visstnok dødd flere Palestinere i trafikken enn på grunn av konflikten siden den siste intifadaen i 2000. Om dette stemmer eller ikke er jeg usikker på, men det vil ikke overraske meg om det er tilfellet.

Checkpoint 300

I morges stod vi opp 0345 for å være på checkpoint 300 før det åpner klokka fem. Checkpoint 300 er kontrollposten som kobler Bethlehem-området med Jerusalem. Mellom 2500 og 3000 palestinske arbeidere skal gjennom kontrollposten hver morgen for å komme seg på jobb. Mange stiller seg i kø så tidlig som klokka tre. Ca. 750 stod i kø da vi ankom kontrollposten kvart på fem. Da vi var ferdige kvart over åtte hadde om lag 2500 kommet seg gjennom på vei til arbeidet. Vi blir sluppet gjennom køen av arbeidere, de fleste kjenner vestene våre og roper ut at vi skal slippes fram. I køen er det mange som sitter på bakken, noen lager bål for å holde varmen og på utsiden av gjerdet går det selgere som tilbyr brød og kaffe. For å komme gjennom kontrollposten må man først vise tillatelsen for å krysse muren før man kan slippe gjennom en svingdør. I dag åpnet inngangen 0455 og en ivrig arbeider ble sendt bakerst i køen. Han hadde bare tillatelse til å oppholde seg vest for muren mellom 0500 og 1900. Kun de med 24-timers tillatelse fikk slippe gjennom før fem. Han brukte 1 time og 20 minutter på å komme tilbake til samme sted. Herlig start på en arbeidsdag. Når man kommer inn i selve terminalen er det en ny kø for å komme seg gjennom en metalldetektor. Her var det lange køer. Terminalen har tre metalldetektorer, men bare to er i bruk. Etter å ha kommet seg gjennom metalldetektoren er det en ny bås hvor man må vise innreisetillatelse, ha et spesielt magnetkort som leses av, samt avlesning av fingeravtrykk. Det har vært mye problemer med avlesningen av fingeravtrykk tidligere, men vi opplevde ingen store problemer med dette i dag. Kontrollposten er bemannet av soldater som sitter i lukkede båser og sikkerhetsvakter som står ved utgangen og overser hele terminalen fra broer som går over de som skal gjennom. Uvant og ubehagelig å bli sett ned på av vakter med geværer. 

Vår jobb på kontrollposten er å registrere hvor mange som kommer gjennom og å gjøre så godt vi kan for at det hvertfall ikke går saktere enn vanlig. I spesielle tilfeller hvor folk ikke kommer gjennom, gjør vi så godt vi kan for å hjelpe. Av og til hjelper det å ringe IDFs Humanitarian Hotline, av og til ikke. Den israelske kvinneorganisasjonen Machsom Watch kan også i noen tilfeller hjelpe de som av en eller annen grunn ikke får slippe gjennom.

Les mer om sjekkpunktene her (artikkel fra Amnesty)

Videotur på Kontrollpost 300 kan sees her

EAPPI på Kontrollposten kan sees her

Orker ikke å skrive mer nå, men vi er på kontrollposten flere ganger i uken, så forvent flere bloggposter om emnet i nær framtid.

Første dag i Bethlehem

Ankom Bethlehem i dag tidlig. Kom gjennom Checkpoint 300 og fram til leiligheten jeg skal bo i de neste 3 månedene. Den holder god standard og vi ble tatt godt i mot av det gamle Bethlehemteamet. I dag har vi gått en tur i Bethlehem sammen med medlemmer av det gamle teamet og møtt noen av de lokale kontaktene her. 

Vi tok også en tur til Tuqu, en av landsbyene sør for Bethlehem hvor vi møtte Elmadan-familien. Familiens eldste sønn var blitt arrestert for tre måneder siden for drapet på en israeler i Gilo-bosetningen som ligger rett nord for Bethlehem. Den offisielle versjonen av hva som skjedde kan leses her. Vi ønsket å høre med familien hva deres situasjon var etter arrestasjonen. Mohammeds fetter fungerte som tolk og moren fortalte om hva hun mener hadde skjedd. I følge henne hadde Mohammed prøvd å finne seg jobb den aktuelle dagen (Mohammed var den eneste i familien med inntekt, i tillegg til at han studerte i Jerusalem og måtte betale for skolegangen der). Mohammed blir stanset av politiet. Etter noe om og men får han beskjed om å forlate Gilo. Politiet ombestemmer seg og ønsker istedet å ransake Mohammed. Mohammed nekter å kle av seg og prøver å løpe unna. Han blir så skutt av politiet mens han løper unna og en eldre mann prøver å stanse flukten hans. I følge familien til Mohammed blir både Mohammed og den eldre mannen skutt av politiet. Mohammed syv ganger. Den eldre mannen dør. I etterkant av episoden ble både søsteren og svogeren til Mohammed arrestert (sluppet løs etter ti timer), huset gjennomsøkt og unge menn og IDF (Israeli Defence Force) braket sammen i Tuqu. Familien er nå redd for at huset deres skal rives. Det er bare søsteren til Mohammed som får lov til å besøke han på sykehuset. Jeg vil tippe hun var 8-9 år. Hun har besøkt han to ganger og blir fulgt av Røde Kors fra Bethlehem. Faren til Mohammed får ikke lov å forlate Tuqu og har fått inndratt arbeidstillatelsen. Familien virket rimelig sliten og desperat og usikre på hvordan de skulle klare seg når deres eneste inntekt har forsvunnet. 

Hvem som forteller sannheten her er umulig for meg å si. Det som er helt sikkert er at det å straffe familien ved å rive hus, inndra arbeidstillatelser og arrestere familiemedlemmer er en forferdelig praksis som ikke øker sikkerheten til israelere. Det skaper mer hat. Det er nok hat her.

En av de andre ledsagerne hadde glemt igjen en pose i Tuqu. Fetteren til Mohammed ringte akkurat og unnskyldte seg for at han ikke hadde funnet ut av dette. Han kom seg nemlig ikke ut av huset, da det var IDF-soldater i gatene i Tuqu. 

Audun

Arabisk

I dag begynte opplæringen her i Jerusalem, med introduksjon av alle ledsagerne, programmet og arabiskkurs for svært nybegynnende. Kan ikke si jeg behersker språket foreløpig, men jeg kan uendelig mye mer nå enn jeg kunne i dag tidlig. Vi har en utrolig sjarmerende og entusiastisk arabisklærer som heter Omar og som sier "wolla" og "insh Allah" så ofte han kan. Vi har også gått en lang tur i gamlebyen med en guide fra EAPPI som viste oss historiske Jerusalem. Gamlebyen i Jerusalem har åtte porter. Jeg syns denne porten er morsom. Det er egentlig ikke så mye mer å si foreløpig, men i morgen setter jeg kursen mot Bethlehem med resten av teamet som skal jobbe der sammen med meg og det er jeg relativt spent på, for å si det mildt. 

Jerusalem

Kom vel frem til Jerusalem i går. Turen gikk knirkefritt og jeg er faktisk nesten litt skuffet over passkontrollen på Ben Gurion International. Var blitt forespeilet at det kunne ta lang tid med avhørslignende tilstander, men å få visum tok to minutter. Andre i ledsagergruppa ble utspurt i over en time. Jeg ser vel akkurat passe uskyldig ut, kanskje.

En av de andre ledsagerne, Line, har tidligere beskrevet Jerusalem som en religiøs fornøyelsespark. Jeg stiller meg bak dette utsagnet. I dag har vi hatt mye tid til å vandre rundt i fornøyelsesparken og foreløpig har det vært en svært, vel, fornøyelig opplevelse.

Da er bloggen oppe og går og jeg skal prøve å skrive så ofte og så kortfattet som mulig.